Dalane Lokallag | BirdLife Norge

(hentet fra Vår Fuglefauna nr. 4-1995, s. 220-225, med tillatelse fra forfatteren)

Innledning

Vi synes vel alle at det er artig å gi mat til fuglene vinterstid, og fuglene som har lært seg å utnytte dette ekstra tilbudet i en vanskelig årstid, kan oppnå store fordeler. Men kan utstrakt fôring også ha negative sider, ved at vi "lurer" dem til å overvintre for langt nord slik at de bukker under dersom det kommer en streng kuldeperiode? I denne artikkelen diskuteres slike spørsmål, samtidig som det presenteres nyttige tips bl.a. om hvordan smittsomme sykdommer på fôringsplassen kan reduseres.

Som kjent kan fuglefôring øke og bevare fuglebestandene, faktisk i slik grad at enkelte ornitologer hevder at flere fuglearter er blitt avhengige av at det fôres i kalde vintermåneder. Når vi så vet at mange av de i utgangspunktet vanlige fugleartene i Europa er i kraftig tilbakegang, er jeg overbevist om at slik fôring er et viktig bidrag til fuglenes overlevelse. Imidlertid hersker det en lang rekke dogmer og uklare oppfatninger om hvor avhengige fuglene er av at det fôres kontinuerlig gjennom vinteren dersom man først har begynt å gi dem mat i stor skala, og i denne artikkelen vil jeg ta opp noen av disse problemstillingene. En mer utførlig versjon av samme artikkel er å finne i tidsskriftet Piplerka nr. 1/1995.

Tur til vannkanten og fôring av vannfuglene

Skulle skogen være tynget av snø og derfor vanskelig å ta seg fram i, kan man vinteren igjennom legge turen til steder ved åpent vann hvor ulike vannfugler samler seg. Her kan man glede seg over fuglelivet, nyte frisk luft og få gode naturopplevelser uten å bruke særlig mye av krefter og tid.

Utbyttet av turen øker dersom du på forhånd har tatt en tur innom bakeren og fått med deg noe gammelt brød (eller kasserte grønnsaker) til fuglene. Hos sultne ender, svaner og gjess vil oppdelte, ikke for store brødbiter være kjærkomment. Under kampen om godbitene har det hendt at enkelte fugler har "tatt nebbet for fullt", og direkte behagelig kan det neppe være for en svane med lang og smal hals å sette fast en stor brødbit. Bitene bør heller ikke være for harde og kan derfor like før bruk fuktes f.eks. med en dusjflaske og legges i en plastpose slik at fuktigheten trekker inn og blir mer fordelt.

Kvaliteten er imidlertid svært avgjørende for alle fôrtyper. Brød som er muggent er som gift å regne, og dette gjelder også fôrblanding m.m. som er pakket i plast. Slikt fôr kan inneholde og utvikle den dødbringende brødmuggsoppen (soppen utvikler giftstoffer), og må uten unntak kasseres! Heller ikke loff er særlig bra for fuglene da mye av dette brødslaget raskt fører til diaré. Dessuten må kraftfôr overhode ikke brukes til å mate villfuglene med, da dette kan gi store problemer for fordøyelsessystemet hos noen arter.

På enkelte fôringsplasser kan det imidlertid bli rent for mye brødmat for fuglene! Slikt ensidig kosthold kan føre til problemer for fugler som oppholder seg her over tid. I parker og på steder hvor fôring pågår nær sagt hele året, kan uteblivelsen av allsidig og naturlig kost føre til mangel på proteiner, vitaminer og mineraler som igjen bl.a. resulterer i dårlig eggkvalitet, eller kanskje ikke egglegging i det hele tatt. Langt på vei vil nok fuglene "finne ut" av dette av seg selv, men det skader ikke at også vi som gir dem tilleggskost på denne måten, er klar over det.

For å tilby vannfuglene den nødvendige variasjon i kostholdet, vil rette ingredienser kunne være kokte poteter og gulrøtter, tynnskårne epleskiver, hvete, mais, beinfrie fiskerester, salathoder og andre grønnsaker. Et tips er å kjøre harde og ferske epler en kjapp runde i mikrobølgeovn slik at de blir litt møre. Dette er for øvrig også skikkelige godsaker som troster og andre spurvefugler setter stor pris på, men bruk ikke for råtten frukt (se seinere i artikkelen).

Nå er det ofte slik at i helger med fint vær "valfarter" folk til populære fôringsplasser. At det slike dager kan bli nærmest overflod av mat, er selvsagt ikke noe problem. Noe verre er det at fôringsinnsatsen lett blir sterkt ujevn over tid. Det er vel for mye forlangt at folk flest skal tenke på heller å ta med seg en pose brød når ikke "alle andre" gjør det, men vi fuglefolk kan i alle fall ha slike tanker i bakhodet. Særlig dramatisk for fuglene er dette likevel neppe - de fleste fuglene som vi finner på slike plasser er rimelig store til å ha noe opplagsnæring på kroppen og kan derfor klare seg med en noe ujevn næringstilgang.

Enkelte kritiske røster hevder faktisk at denne formen for fuglefôring har gått altfor langt, og at svaner og andre vannfugl langt på vei blir for rendyrkede "sosialklienter" å regne ved at de blir gjenstand for overdrevet omsorg fra folk. Det er nok et stykke på vei riktig at fuglenes trekk- og vandringsmønster påvirkes ved slik intensiv fôring, i den forstand at en del fugler overvintrer på nordligere og kaldere breddegrader enn de ellers ville gjort. Dermed kan de plutselig få problemer hvis vinterkulda virkelig setter inn, problemer som muligens ville vært mindre dersom de på dette tidspunkt hadde befunnet seg på andre og "mer naturlige" vinteroppholdssteder.

Jeg deler ikke denne oppfatningen. Det har ikke lykkes meg å frambringe eksakte data som kan fortelle at fugler som lokkes til å tilbringe hele eller deler av vinteren langs våre kyster i større grad dør enn det som er tilfelle for andre fugler på deres ferd over havet og på eventuelle overvintringsplasser i mer "sydlige" strøk. Det hender selvsagt at svaner og andre fugler "fryser inne" i avstengte fjordarmer o.l. her hos oss om vinteren, men også i f.eks. et populært overvintringsområde i Syd-Sjælland der store deler av den skandinaviske knoppsvanebestanden overvintrer, forekommer slike "katastrofer". Dertil vet vi gjennom ringmerking at selv om vannfuglene fôres intensivt mange steder i Norge om vinteren, er det forholdsvis betydelige bevegelser blant fuglene. Mobiliteten har de vanligvis intakt når klimaet blir spesielt ugunstig. Kanskje har vi gjennom vår "hjelp" medvirket til et endret trekktidspunkt og en forskyvelse av overvintringsområdet, men det bør ikke ligge noen spesiell dramatikk i dette for vannfuglenes del.

Det er ingen tvil om at en viss planmessighet i slik fôringsvirksomhet vil komme fuglene til gode. Ta selv en tur en forblåst og kald vinterdag med nedbør i lufta. Du møter neppe mange mennesker med loff og knallharde kneippskalker da. Derimot har du sjanse til å oppleve en stemning som skriker i lydløs desperasjon fra mengden av sultne svaner, ender og gjess. Sult og ubehag kan de fornemme selv om de ikke nødvendigvis er døden nær.

Her bør medlemmer av NOF ha en rolle ved å drive solid opplysningsarbeid, og gjerne også medvirke til tilrettelegging av gode fôringsplasser i parker og havnebasseng. Et viktig aspekt kan være tiltak for å motvirke at fôringsplassen fryser til. En løsning kan være en luftpumpe som slås på når forholdene tilsier det. Pumper som bringer varmere bunnvann tiloverflaten har flere steder vist seg å være "gull verdt". Ved å sette emnet på dagsorden og komme på banen med innspill i utbyggingssaker, er jeg sikker på at ulike interesser kan forenes. Det viktigste i hele fôringsproblematikken er at utbygging og folks engasjement skjer på fuglenes premisser.

Fôring av trekk- og standfugler på fôringsplassen hjemme

En påstand som ofte trekkes fram er at man ikke må starte opp fôringen på fuglebrettet i hagen for tidlig da trekkfugler og da i særdeleshet småfugler på vei sørover stopper opp og blir værende igjen. Noe riktig er det i dette, men dramatisering er det neppe grunnlag for. Også fugler på trekk trenger mat, og jo lettere tilgangen er, jo bedre er det vanligvis for dem. En vanlig erfaring er at selv om fôringsplassen vi har anlagt bugner av den beste mat vi kan tilby, er det i en plutselig mild periode omtrent ikke fugler igjen her. Dette gjelder selv om det tidligere har vært kaldt og sikkert snart vil bli det igjen. Foretrekker fuglene skogen framfor brettet, og i så fall hvorfor?

En annen velkjent påstand er at har man først startet med fôring, må man være sitt ansvar bevisst og ikke stanse opp, men fortsette uavbrutt vinteren gjennom da fuglene daglig oppsøker og venter å finne mat på fôringsplassen hos deg. Her er det viktig å ikke la seg forlede til å tro at fuglene kun satser på en matkilde og på ett sted alene. Ute i naturen må fuglene alltid tilpasse seg vekslende tilgang på føde og er avhengige av å finne nye matkilder i en fart når forholdene tvinger dem til det. Det virker på meg helt urimelig at vi skal kunne påvirke fuglene i slik grad at de oppgir sitt naturlige næringssøk og blir værende i et område eller en plass som er nedbeitet.

Det er selvsagt en fordel for fuglene at det er mat på brettet regelmessig, men la ikke frykten for at det skal bli tomt i ferier eller perioder med stort arbeidspress o.l. hindre deg i å legge ut mat til fuglene når du kan! Problemet kan dessuten ofte løses ved at man fyller opp en større automat som tar noen kilo frø samt henger opp smeltet fett i kartonger o.l. som tar noe tid å tømme. Bor man i et boligområde, er sannsynligheten også stor for at fuglene alltid har alternative plasser å finne mat. Ringmerkingsdata viser bl.a. at flere arter kan streife langt selv på dager med antatt god mattilgang. De mer stasjonære artene som meiser, trekryper, rødstrupe, m.fl. er nok mer utsatt, men det er ikke så mange av disse som frekventerer fuglebrettene til folk flest.

Perioder med nedising

Det finnes situasjoner der det er viktigere å huske på å legge ut godt med mat til fuglene enn ellers. Fuglene har særlig tøffe tider i perioder når nedbøren kommer i form av underkjølt regn, og dette fører tilomfattende nedising av så godt som alt som finnes av bl.a. knopper på busker og trær. Selv barken på trærne kan under slike omstendigheter bli dekket av et for fuglene helt ugjennomtrengelig hardt skjold. Dermed blir det nærmest umulig for mange småfugler å finne mat på naturlig måte, og små fugler har langt mindre motstandskraft mot plutselig ugunstige forhold enn de tidligere omtalte vannfuglene.

Under slike forhold dør fuglene ofte i store mengder. Skulle vi ikke redde en del av dem, bare vi vet hvordan det kan gjøres? Kokte poteter, lettkokte epler, revet usaltet ost og smuler samt kli som kjøpes i poser kan vi gi til gjerdesmett, spurv, trost, rødstrupe, m.fl.. Når vi først snakker om insektspisere, kan du faktisk være din egen produsent av noe som virkelig er snadder for eksempelvis rødstrupen. På zoo-butikken kan du kjøpe biller. I en liten boks vil disse hele tiden formere seg. Slike melormlarver som det ikke er noe arbeid med, er det artig å holde på med og de blir som nevnt et skikkelig kosttilskudd for flere fuglearter.

Til flagg- og dvergspett kan du ha et spekkstykke og ellers smøre fett i kroker og på stammer - noe som for øvrig også er godt for trekryper, spettmeis og fuglekonge. Særlig moro er det å betrakte hakkespetter som hakker på et kneippbrød som er bundet fast til en trestamme (bruk kyllingnetting her). Jeg har hørt at det tynne plastnettet som omgir de populære meiseballene er så tynt at det ikke bare tar et øyeblikk for skjærer og andre større fugler å røske med seg hele klumpen, men rett og slett kan skade tunga på meisene i deres iver for å få i seg fettet. Nettet kan byttes ut med f.eks. en helsetrøyebit. Frø og tilgang til vann må det være for frøeterne. Det rimeligste er å kjøpe en sekk frø enten av storforhandleren eller NOF. Solsikkefrø som har høyt energiinnhold, er best for meiser, finker, dompap, gråsisik, m.fl.. Hvete har ikke samme næringsinnholdet, men er likevel attraktivt blant spurver, enkelte finker, duer, nøtteskrike, nøttekråke osv.. Meiser, sisiker og fuglekonge er spesielt glad i fett.

Gi derimot aldri husholdningskokosmasse eller ukokt ris da dette med sikkerhet sveller opp i fuglenes fordøyelsessystem og kan gi utilsiktede konsekvenser. I frukt som råtner kan mikroorganismene som står for nedbrytningen, også være uheldig for fordøyelsessystemet. Bruk derfor ikke bare pillråtten frukt, men få tak i noe bedre f.eks. på supermarkedet der de gjerne kaster frukt bare det blir en brun flekk på skallet.

Det synes også som om mange ikke er helt klar over hvor viktig det er at det blir fôret godt utpå våren og under prekære situasjoner som alltid kan oppstå til denne årstid. Også da kan det komme store snøfall, og på jordene sitter utslitte lerker og viper. Vinterens siste krampetrekninger kan fort bli deres skjebne. På fôringsplassen kan flokker med bokfinker i sommerdrakt, linerle, stær og trost slå seg ned og kjempe om maten. Nå er det ikke bare de nyankomne trekkfuglene som nyter godt av fôring på denne tiden. I kalde perioder dukker gjerne også meiser og andre som skal hekke i nærheten av oss fram igjen på fuglebrettet.

Vann er viktig!

En god fôringsplass tilbyr ikke bare mat, men også vann! Viktigheten av dette illustreres ved at når fuglene om vinteren eter snø for å skaffe seg vann - noe de må ettersom frø, bakverk o.l. ikke gir tilstrekkelig med fuktighet - kreves det 12(!) ganger så mye energi å smelte et gram snø som å varme opp et gram vann til kroppstemperatur. Derfor er det svært energibesparende for fuglene om du supplerer fôringsplassen med en enkel vannskål.

Det trenger ikke være rare greiene, men den må jo holdes isfri. Bruk for all del ikke salt! Isfritt kan det holdes ved at du stadig skifter vann, men bruk ikke vann som har stått lenge i varmtvannsberederen. En permanent løsning på tilfrysningen kan ordnes ved elektrisk oppvarming, f.eks. en spesiell kabelbit som fåes kjøpt og kobling laget hos elektriker. Et annet nyttig tips kan være å felle skålen ned i et underlag av isopor eller et annet isolerende materiale som forsinker tilfrysing.

Tiltak mot sykdommer

Som oss mennesker blir også fugler syke, og de tåler mindre. En fôringsplass tiltrekker også syke fugler, og dersom sykdommen er smittsom, er det viktig at du er nøye med hygienen på fôringsplassen. Smitte spres ofte gjennom fuglenes ekskrementer, som på en fôringsplass særlig lett kommer i kontakt med maten.

Parasitter, salmonella og gul knopp er sykdommer som når de først er til stede, gjerne overføres til mange av de brettsøkende fuglene. Resultatet for den smittede er avkrefting, uttørring og svinn av fettvev og muskulatur. Da kan vi oppleve at de ellers så livlige fuglene sitter og "halvsover". Oppblåste og uinteresserte går de temmelig sikkert døden i møte, og for disse kan vi intet gjøre. Beste måten å eliminere problemet på er å hindre det i å oppstå, og da er nøkkelordet renhold.

Flere frøautomater markedsføres som "smittesikre" ved at fuglene plukker frø fra automaten mens ekskrementene faller på bakken. Ja, hadde det bare vært så vel! Dessverre er det mange arter som heller plukker frø som har falt ned enn dem som ligger i automaten. Bokfink, bjørkefink, grønnfink, jernspurv, gulspurv, dompap, rødstrupe og svarttrost - for å nevne noen - liker alle å spise matrester og ellers å ta til seg frø på bakken.

Noen stanser fôringen noen dager for å motvirke smittespredning. Det er å forsøke å løse et problem ved å skape et annet (at fuglene ikke får mat), og ofte er det heller ikke effektivt til å knekke smittekilden. En bedre løsning er å rengjøre brettet o.l. med desinfiserende væske (f.eks. salmiakk) med visse mellomrom. Skrubb godt, spyl skikkelig og bruk mye vann for å fjerne giftige væsker.

Fjern dessuten all gammel mat. Spesielt viktig er det å fjerne hams og annet avfall som alltid hoper seg opp på bakken og som er effektive smittespredere. Dessuten kan man montere pappflak som samler opp risikoavfall som kan tas vekk og brennes daglig - slike tiltak er nødvendige dersom det først herjer en epidemi blant fuglene og man vil prøve å kontrollere den.

Det finnes flere gode (men lite kjente) konstruksjoner for innretninger som fanger opp frø og annet som søles ut over kanten fra fôringsbrettet. Noen ideer bør man kunne få ved å studere bildene i denne artikkelen. En mulighet er å lage en "skuff" som står på bakken. Dette kan man få en blikkenslager til å lage dersom man mangler evner eller tiltakslyst selv - i praksis er det en bunn med ca. 5 cm oppkanter. Den rustfrie fargede stålbeslagplaten kan gjerne være plastbelagt, noe som er kurant og koster ca. kr. 50,- pr. m2. Dette gjør rengjøringen lett, men det må være dreneringshuller i den.

Omvendt over denne bunnen - "skuffen" - legges så en ramme med finmasket netting, også med brettede kanter slik at nettingen passer akkurat utenpå og over bunnplaten. Nettingen må være tilstrekkelig stiv (f.eks. strekkmetall i aluminium) og ikke ha for store hull (maks. l0 mm) da dette hindrer fuglene i å få tak i infisert mat som detter gjennom nettingen. Oppi skuffen kan man anbringe et lett utskiftbart underlag av f.eks. plast. Det beste er imidlertid fluenetting som slipper vannet gjennom, og som kan brukes om og om igjen slik at det blir enkelt å tømme hamsen, m.m. i kompostbingen.

Det kan høres brysomt ut å anlegge en funksjonell fôringsplass som i tillegg er forholdsvis trygg mot spredning av smitte, men man kan gjøre alt selv, og det hele krever egentlig mer omtanke enn arbeid. Dessuten kan man på sikt spare seg arbeid ved at man slipper å rengjøre fôringsplassen for hams, o.l. etter fôringssesongen. Det finnes flere andre skisser til løsninger på problemet som det fører noe langt å gå inn på her. Interesserte kan ta kontakt med undertegnede og få mål og videre tips enten over telefon (38046987) eller i brevs form!

Fuglekasser om vinteren

Mange av oss har fuglekasser i hagen, og disse brukes ikke av fuglene bare til hekking! Gamle reir må fjernes fra kassene - ikke bare for å gi plass til nye, men også for å beskytte fuglene mot lopper og andre parasitter som ofte finnes slike steder. Man behøver etter min mening ikke vente med denne rengjøringen helt til frosten har satt inn og tatt knekken på det meste av utøyet. Fugleparasitter går vanligvis ikke på mennesker, og bruker man lange gummihansker og evt. en klo, pinne, e.l. å skrape ut reiret med, byr utøyet for oss aldri på nevneverdige problemer.

Samtidig må man fylle i litt tørt sittemateriale - f.eks. høy, tørket gress, el.l. - i kassen. Dette hjelper fuglene til å begrense varmetapet når de søker skjul for vær og vind gjennom en lang periode utenom hekketid. Materialet fanger også opp etterlatenskaper (ekskrementer) som normalt ville satt seg fast i bunnen og som enkelte ganger kan danne en diger haug. Er bunnmaterialet etter en vinter utskjemt, må det fjernes/skiftes før hekkesesongen starter. Mange er heller ikke klar over problemet ved at vann trenger inn. Ofte kan reiret være søkkvått, og enhver kan forestille seg hvor dårlig en slik plass egner seg for å holde varmen.

Fuglene i nærmiljøet gir oss mye bare ved at de er der. Som det bør gå fram av denne artikkelen, kan vi med litt omtanke gjøre mye for at de fortsatt ikke bare vil være der, men også komme enda nærmere innpå oss og slik berike vår naturopplevelse ytterligere. Vi har lett for å ignorere det, men faktisk har vi mye å lære av fugler og dyr i slike sammenhenger. Det er mange måter å oppnå større perspektiv over egen eksistens og samhørighet med dine medmennesker. En av disse veiene kan meget vel gå gjennom utvidet og positiv nærkontakt med fuglene i nabolaget ditt! Har du ikke prøvd det før i særlig grad, så gjør det nå!

---

Forfatterens adresse:

Birger Westergren, Sømskleiva 11 , 4637 Kristiansand. Telefon: 38 04 69 87.

---

Scannet og redigert for internett av Gustav Steensland, 26. januar 2002.